Jeg bestemte meg tidlig for å bli bestekompis med Sjefen i organisasjonen min. Dette med
tanke på fridager senere, pauser osv. Dessverre virket det denne gangen mot sin hensikt og han likte meg så godt at jeg ble bedt om å bli noen dager til i hovedstaden Lusaka. Turen til Livingstone har blitt utsatt og utsatt, men nå har jeg fått lovnader om å få dra til vertsfamilien på førstkommende søndag.
Jeg ble plassert av min sjef hos en annen medarbeider som heter Greg. Han bor i et lite hus med sin nevø Patrick + hvem som helst som måtte komme innom. Greg fortalte at han ikke hadde noe kjæreste, likevel har det hele uken kommet innom forskjellige jenter som har stått for matlaging, oppvask og diverse oppvartning. Naboer stikker også gjerne innom "the Bachelorsuite", som Greg liker å kalle det. Rommet mitt er koselig med selskap fra både edderkopper og gekkoer.
Her har vi ingen vann i det hele tatt og taket er fult av hull, men det er utrolig hvor lite man egentlig trenger for å ha det bra.
"Det enkle er ofte det beste, rema 1000."
Første dag på jobb:
Første dag åpnet med at jeg og Greg forsov oss, uten at det så ut til å bekymre han nevneverdig. Han tok seg god tid og vi var på jobb ca 2,5 time for sein. Til min(ikke Gregs) stor overraskelse var vi først på jobb og kontoret var helt tomt. Etterhvert som vi satt der kom den ene etter den andre ruslende inn. Selvsagt var det stor presentasjon og håndtrykk med alle og enhver. Det finnes ingen ord for intimgrenser her nede, og det merker man fort.
Dag 1 på jobb.
Dagen går fram til 13.00 uten at det skjer noenting. Plutselig får jeg beskjed om at jeg skal være med å hente noen brus. Jeg må egentlig veldig på do, men velger å holde igjen ettersom det endelig skjer noe. Bilen er en skrapgammel toyota som helt klart har sett sine beste dager.
Det som jeg tenkte var en 5 minutters bil tur viste seg å vare i 50 minutter. Når vi endelig kommer fra viser det seg at alle på brusfabrikken fant ut at de skulle ta seg lunsj. SAMTIDIG. Og den skulle vare 1 time. Så da satt vi tissetrengt i en glovarm bil og ventet på lunsj arbeiderne. Når de endelig var ferdig tok det enda en evighet med papirer fram og tilbake før vi fikk brusen. Endelig tenkte jeg da sjåfører skulle til å starte toyotaen, men den gang ei.
Bilen hadde fått nok og nektet å rikke seg en meter. Sjåfører dro ut noen slanger og satt inn noen nye, og etter en god time til var vi tilbake på veien. Bilen holdt en halvtime før den var tom for bensin. Da tok sjåføren bensin inn i munnen fra en flaske og spyttet inn i bensinslangen. Fenomenet TRAKT har tydeligvis enda ikke kommet til Zambia.
Når vi ankommer kontoret er klokken 18 og jeg har ikke spist siden frokost(09.00). Jeg ser en kiosk full av fluer og kjøper det første jeg ser(en pai ligninge ting). Til min store overraskelse er den god.... veldig god.. Og fra å være en frustrert, sur og tidsopptatt nordmann ble jeg på et øyeblikk forandret til en nordmann som bare smilte. Smilte og tok innover meg alle inntrykkene som denne dagen hadde gitt meg. På 1 eneste dag hadde jeg opplevd flere intrykk og opplevelser enn jeg får på 1 måned i Norge. Jeg er heldig!
Selvsagt kunne jeg tenkt meg en dusj ettersom man blir ufrivillig støvfylt hver dag her, men man klarer seg helt fint med litt flaskevann under armene.
Diskusjoner og kulturforskjeller.
Ellers er det absolutt ingen som forstår at jeg har kun 1 kjæreste i Norge, og heller ikke at det fører med seg at jeg takker pent nei til tilbudene om alle Zambiske jentene. Sjefen min (som selv er gift med flere barn) mener f.eks det er helt umulig å holde seg til bare 1 dame: "One, maybe, two months.. wait and see Ask. Zambians girls soo pretty.."
Ellers går diskusjonene stor sett på at de lokale medarbeiderne gjør narr av hverandres stammer fordi de en eller annen gang i historien enten spiste Apekatter, Rotter eller Frosker.
Ved en anledning fikk jeg diskusjonen over på et annet spor når jeg tok opp rikdom og lykke. Vi har blitt kåret til VERDENS BESTE LAND å bo i gjentatte ganger. Vil det si at vi smiler og er lykkelige? Til tross for at vi lever i second heaven med topp materialer og velstand kan jeg ikke se at vi verken er lykkeligere eller hyggeligere i Norge enn i Zambia. Tvert imot. Her smiler og hilser faktisk folk på hverandre. Kjente og ukjente. Har enda til gode å oppleve at en helt ukjent person tar fram hånden og sier hei på gaten i Norge.
Vi har nok rikdommen så langt oppi halsen at vi glemmer å glede oss over hverdagen. De små problemene blir store og misnøyen deretter stor.
Ting som blir sett på som ubetydelige eller små gleder i Norge blir her sett på som store underverk.
